Berlin by heart.

Mitt Berlin
Da er vi tilbake fra Berlin og Tysklandsoppholdet nærmer seg slutten. Utrolig digg å skal komme seg bort fra Kiel (som ikke akkurat er verdens navle), men Berlin skapte sterkt behov for mer. Berlin er min by. Det var som å møte en du har vært forelsket i 6 år senere, og finne ut at det er like hett. Som forventet kjørte vi rundt på bysightseeing og så på de typiske må-se stedene (som f.eks. Charlottenburg og der Reichstag), men det var ikke før vi kom til Kreuzberg at jeg ble i godhumør. Tror folk så litt rart på meg da vi stoppet ved Berlinmuren og jeg loka avgårde for å se på byggeplassen og ta bilder av heisekraner og graffitti. Men det var først der jeg begynte å føle at jeg hadde kommet hjem. Storbyen. Sliten og full av sjel – i motsetning til glossy Vest-Berlin.

Det var først her i Berlin de indre kulturforskjellene i gruppen har kommet til syne. Det viste seg spesielt da vi stakk ut dagen etter vi hadde vært på clubbing. Nå skulle vi se «noe annet«. En av jentene som hadde bodd i Potsdam ledet an til et sted, men der var det konsert og cover = no-go. Dagen før hadde jeg vært og sjekket ut potensielle steder, egentlig på jakt etter en bakgårdsklubb med stor metalldør og passord i skyveluka der en venn hadde jobbet da jeg bodde her, men jeg greide ikke å finne den igjen. Det jeg derimot fant mens jeg lusket gjennom bakgårdene i og rundt strøket ved UranienburgerStraße, var et slags loslitt kulturhus à la Blitz – ganget med 5. Hadde det ikke vært for at skiltet over døren hadde jeg vel aldri gått inn; nedtagget og illeluktende var det synet som først møtte en. Men om en turte å gå et par etasjer opp i komplekset hørte man snart lyden fra det som viste seg å være et ganske loslitt, men autentisk berlinsk utested. Videre oppover i etasjene var det flere atelierer og mye annet. Ganske spesielt, og absolutt verdt en titt, tenkte jeg.
Men da folk så inngangspartiet (som lå 10m fra det andre stedet, Zapata) var det bare 3 modige sjeler som turte å bli med opp. Og de syntes det slett ikke var så ille! Ganske irritert over folks manglende vilje til å en gang se hva som skjulte seg oppover i etasjene, tok jeg Fredrik på skulderen og bar han to etasjer opp. Men selv han fløy ned før han hadde stukket hodet inn av døren.

Hvorfor dra til utlandet bare for å oppleve det man har hjemme (om enn i større og finere versjoner)? Her var en ekte bit av det Berlin jeg digger mest, og som du antageligvis ikke finner så mange andre steder. Men ta seg en titt, det går ikke.
Vi endte til slutt opp på en salsabar, og av alle mulige mennesker jeg kunne treffe der, var salsalæreren min fra 6 år tilbake, Julio Cesar. Liten verden. Ut fra sprettenheten virket det som om han ennå ikke hadde lagt av seg sine kokain(u)vaner. Han husket til alt overmål «der Schwede» (man kan ikke få alt), så det var jo noe.
Alt i alt så ble det 4 fine dager i Berlin. Jeg fikk møtt vertsmoren min, Anne, og datteren Claudia, som bodde hos oss, fikk sett gamle trakter og merket at byen bare har blitt bedre, og fikk brent noen lånte papirlapper på shopping.
Berlin, vi sees igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: