Bein’s believing

Det er et kvarter etter midnatt. Jeg sitter i et dårlig opplyst rom i sentrum av Kiel og leser matte mens jeg hører på gamle 80-tallshits på Radio Schleswig-Holstein. Jeg venter på at Ida snart skal se ferdig «Goodby Lenin» – min snikinnføring av tysk kulturforståelse før hennes nærstående besøk. Det er bare denne følelsen som plager meg. Alt virker bare så… rart. Alt er liksom så surrealistisk. Ikke David Lynch-surrealistisk – noe annet. Tror det er det at situasjonen minner meg plagsomt mye om en Derrick episode som har surret gjennom hodet mitt den siste uken her. Gang på gang, selv om det kanskje er 10-15 år siden den gikk over skjermen på NRK. Det er en mannlig student som sitter og leser hjemme. Han hører på musikk. Det er mørkt i leiligheten foruten leselyset. Et vindu åpnes. Og det kommer til et merkelig møte mellom ham og en overrasket innbruddstyv som ikke ante at det var noen der. Også husker jeg ikke helt hva som skjer, men det var et slags klimaks og anti-klimaks samtidig. Sånn føler jeg det nå. Aner ikke hvorfor. Alene på rommet i Kiel. What a feeling. Bein’s believing. Irene Cara kan få sagt det.
Derrick

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: